Spaces and Traces (Espaços e Rastos) (PT/ EN)
By Constança Babo

Perceptions and Movements (Percepções e Movimentos) (PT/ EN)
By Constança Babo

Å bli fanga i ville strekar og eit glimt av håp i søppelhaugen (NO)
By Brynhild Grødeland Winther

Excavations & (re)collections (EN)
By Alice Motte-Muñoz

Essay Transparency, Reflection, and Colour. (EN)
By Martin Fox

Space, Rhythm and Movement og det ekspanderende speilsamfunnet (NO)
By Thale Fastvold

Constructions on Colour (EN)
By Joaquim-Borda Pedreira

Spaces and Traces

Exhibition text by Constança Babo, curator and writer, 2025

Spaces and Traces
Galeria Presença


Trace, a mark, an object, or other indication of the existence or passing of something or someone, a sign, a footprint, a vestige, a clue. Space as the area that is in the interval between limits, an empty place that can be occupied, a region, an extension of the universe, or a set of circumstances. Every presence leaves a trace in space. The latter is in itself a trace, especially when created and constructed by the human, inscribed as footprint, as vestige. A physical space that can be a place, or a non-place, as defined by Marc Augé, that is, being interchangeable, devoid of meaning that allows it to be established as its own place. ln it, within it, the human being remains anonymous.

lt is precisely this anonymity that is discussed and summoned here, which arises from the perception of a human presence in the space, despite the lack of a physical body. For, in the sarne way that there is no non-place without the place, since one exists in relation to the other, presence is also found in absence.
But the space is also something abstract, whether linguistic, plastic or creative, as in the artistic realm, and it is precisely from here that this exhibition emerges, that is, from the recognition of the broad and comprehensive field of possibilities that the two concepts encompass: the infinite extension of the spatial, and the vast nature of what is the trace. ln a composition of several works, that unfolds and unravels throughout the gallery, spaces and traces are transposed, continuously and uninterruptedly, whether complementing, whether confronting each other. With them, through them, the human presence is revealed.

From here, different dimensions are found and crossed. The human as a social being, explored in volumetry by lsaque Pinheiro, the sculpture that emerges from the drawing, and that lays between the two and three-dimensional spaces, with Diogo Pimentão, in relation to the materiality of copper, displayed in challenging angles and perspectives, by Marisa Ferreira. The brutalist architecture of churches in Belgrade and Tokyo, captured by Inês d'Orey, and the permeability of the perception of contemporary architecture, explored by Roland Fischer, both in contrast with the space of the past, of the archaeological, evoked by Maria Trabulo through reproductions the Raqqa Museum's floor. From the gestures of Teresa TAF, that deeply explore matter and light, to the paper prints manipulated as dynamic structures by Mafalda Santos. Between different experimental fields, from the one of the images, where mechanisms of capture and representation operate, with Noé Sendas, to the one of the body, where the space of memory and affection is revealed, in the work of Vasco Araújo.

We thus immerse ourselves in multiple artistic practices, in different expressions and manifestations, languages and discourses. And if, at some instances, the spatial materiality is particularly emphasized, while at others the human presence stands out, it is through the articulation of both that the exhibition rises and consolidates itself as a unit. Between body and matter, interior and exterior, artist and artistic object, with creations as distinct and distant as contiguous. Because, in the sarne way that everything that the human creates is his space and his trace, the artwork is also a trace, the artist's trace.



Constança Babo (Porto, 1992) has a PhD in New Media Art and Communication from Universidade Lusófona (2023), a master's degree in Art Studies - Art Theory and Criticism (2016), from Faculdade de Belas Artes da Universidade do Porto, and a degree in Visual Arts - Photography (2014), from Escola Superior Artística do Porto. Her main area of research is new media art and curating. She collaborated as a research fellow in the international project Beyond Matter at Zentrum für Kunst und Medien Karlsruhe, and as a researcher in the MODINA project, at Tallinn University. She publishes art reviews for ARTECapital as well as scientific articles.

Perceptions and Movements

Exhibition text by Constança Babo, curator, 2024

Perceptions and Movements
Galeria Presença


Perception and movement determine the way we experience others, things, space, time. lnscribed in the art sphere, they influence, transform, and shape the creative and productive, the receptive and aesthetic experience domains. Within the trajectory of contemporary art, reflecting on optical perception and movement leads to op art and kinetic art, the primordial artistic movements of those two fields of action. However, perception and movement cross all the art sphere. The perceptual stimulus and the optical illusion are triggered through countless forms, practices and expressions, and the movement is equally processed in different ways, occurring either on the artwork side, or on the spectator's side. lt is within this framework that the current exhibition lies, aiming to summon and, to some degree, reactivate the territories shared by the two artistic references. Although, it is not limited to them both and, on the contrary, its aim is to develop and adopt broad and current discourse and approach.

Recognizing the unavoidable centrality of those two references, as well as, especially nowadays, the digital and virtual technologies, equally relevant and preponderant in both visual and motor fields, perception and movement cross all the art sphere. The perceptual stimulus and the optical illusion are triggered by colours, shapes, volumes, overlaps, and juxtapositions, among others, and the movement appears in different ways, sometimes being effective, that is, through an artwork in motion, or occurring on the spectator's side, through an observation and a reception processed through moving the eye and the body.

The exhibition Perceptions and Movements emerges, therefore, from the intention of summoning and, to some degree, reactivating the territories of action and expression developed and shared by op art and kinetic art. However, the historical temporality as much as the formal, visual, and plastic particularities of the two artistic movements are recognized. Therefore, although this curatorial project adopts them both as a starting point and as a background, it is not limited to their specificities. Rather, it proposes and develops a broad and current discourse and approach.

Conceived as a group exhibition, it features artists who use different colours, shapes, materialities, volumes, geometries, sound, film, and mechanical processes. From Galeria Presença, the artists Diogo Pimentão, lsaque Pinheiro, Lia Chaia and Marisa Ferreira, and three others invited, Carlos Mensil, Angelika Huber and David Magán.

The works of these artists form an exhibition that although being hybrid, seeks to be revealed and received as a unified configuration in which objects dialogue, encounter, and confront each other. From here, the aim is to create equally multiple aesthetic experiences, in an articulated, cohesive, and lively cadence.



Constança Babo (Porto, 1992) has a PhD in New Media Art and Communication from Universidade Lusófona (2023), a master's degree in Art Studies - Art Theory and Criticism (2016), from Faculdade de Belas Artes da Universidade do Porto, and a degree in Visual Arts - Photography (2014), from Escola Superior Artística do Porto. Her main area of research is new media art and curating. She collaborated as a research fellow in the international project Beyond Matter at Zentrum für Kunst und Medien Karlsruhe, and as a researcher in the MODINA project, at Tallinn University. She publishes art reviews as well as scientific articles.

Å bli fanga i ville strekar og eit glimt av håp i søppelhaugen

Text by Brynhild Grødeland Winther, artist and writer, 2023
Published with Contemporary Art Stavanger (CAS)
https://contemporaryartstavanger.no/archive/a-bli-fanga-i-ville-strekar-og-eit-glimt-av-hap-i-soppelhaugen 

An Archive of Evidence
Hå Gamle Prestegård


Er det ok å skrive kritikk av noko når ein sjølv stiller ut i rommet ved sida av? Eg bestemte meg for å ignorere mitt eige spørsmål, og skrive. Helst skulle eg ha drive eit galleri i Oslo og vist kunst av Marisa Ferreira og Per Odd Aarrestad der. Begge to saman. Det oppstår nemleg noko mellom utstillingane til desse to kunstnarane. Noko eg vil at fleire skal sjå. Noko som burde bli vist i ein by kor naturen kan bli lausrive frå klimapolitikk. Kor natur er noko ein går ut i når ein skal vekk frå seg sjølv.

Kanskje er det bokstavar som ofte står i vegen så ein ikkje ser verda ordentleg. Eg veit ikkje. Det ligg ein underleg kontradiksjon i det å prøve å gripe tak i kunsten med ord utan å binde den fast i bokstavane. Utstillingane til Ferreira og Aarrestad er visuelt stille. Dei gir ei ro som kan minne om det ein opplever i naturen når ein er der åleine. Stillheita er ikkje tom. Inni stillheita her, fann eg ein haug med bokstavar skrive med tusj på innsida av hjernen min. Dette er eit slags utdrag.

Medan mange har fokus på atmosfæren der klimaet og statistikkane bur, flyttar kunsten her blikket mitt mot jorda. Ikkje for å bøye hovudet i skam, men fordi menneske først og fremst set spor i naturen. Dei to utstillingane bærer med seg nye tankerom kring mennesket sin plass i naturen. Eit tema ein ofte treng å returnere til for å prøve å finne betre vegar vidare. Desse kunstnarane følgjer ikkje ein politisk trend kring klima, men jobbar ut frå eigne refleksjonar. Refleksjonar som er resultat av eigne erfaringar. Erfaringar frå ting ein finn utanfor bøker og internett. Det ein kallar eksistensen.

I utstillinga «An Archive of Evidence» av Marisa Ferreira, blir eg først møtt av noko som liknar rituelle objekt. Kvite, flate skulpturar på ein mørk grøn vegg. Dei er laga i eit materiale eg ikkje klarar identifisere. Det liknar marmor, men er noko anna. Det kvite blir halde saman av sveisa og bøygd aluminium som dannar sølvfarga linjer som er symbol eller arbeidsteikningar for borrhovud frå oljeindustrien, eller… Eller kanskje er dei komponentar til fartøy som kan frakte mennesket vidare til andre planetar når alt håp er brukt opp. Håp er ei råvare som liksom ikkje kan lausrivast frå måten me ser oss sjølv og vår plass i naturen.

Eg får høyre at objekta på veggen er laga av avfallsstoff etter utvinning av litium. Eit grunnstoff som blant anna blir brukt i batteri i el-bilar. Etter å ha vore ute og henta avfall ser Ferreira på partiklane i mikroskop og sorterer vekk biologisk materie, stein og anna som ikkje kan blandast til den glas-harde massen ho ynskjer. Det er her eg kjenner optimisme spire ut frå måten kunstnaren har omdanna avfall til visuell magi. Kva andre moglegheiter kan ein finne i industriavfall? Ho fortel at ein i dag berre resirkulerer om lag 9% av det globale industriavfallet.

Det hurtig aukande overforbruket av el-bilar krev enorme naturressursar. Utstillinga inneheld òg fleire foto av sår i landskapet der ein har vunne ut dette grunnstoffet som liksom skal bidra til å «redde klimaet». Som teikna strekar i landskapet snirklar vegar seg inn mot gapande open jord. Ein annan dag ein plass inni datamaskina las eg at el-bilar ikkje er funne opp for å redde kloden, men for å redde bil-industrien. Noko eg blir meir bevisst på i denne utstillinga utan at kunstnaren har uttalt det. Her i landet får el-bilane oss til å sjå bra ut i klimastatistikkane sidan me ikkje produserer bilane sjølv. Statistikkane viser nemleg berre produksjon og seier ingenting om forbruk. Her kjem òg ein slags ny-kolonialistisk logikk inn, for på den sida av kloden kor vekta av pengane ligg tyngst kan ein auke forbruket og kjøpe fleire el-bilar og el-syklar utan at den naturøydeleggande produksjonen blir synleg i våre statistikkar. Utslepp og naturinngrep utanfor landegrensene blir utelete frå vårt ansvar. Men alt ein produserer treng råvarer frå naturen. Inkludert kunst.

På golvet bak meg ligg ein skulptur i mørkt metall. Forma er danna av repetisjonar av ein profil. Det er noko uhandgripeleg ved desse skulpturane som ligg her fysisk og tungt i rommet. På underleg vis svever dei mellom fortida og framtida. Undrande. Opnande. Skulpturane til Ferreira er som innkapsla håp om at mennesket kanskje kan endre retning. Det rituelle preget i nokre av dei kviskrar kanskje om at ein må velgje å tru. Og så lenge ein trur finst det kanskje håp, så lenge ein leitar etter løysingar utanfor allfarveg.

Don’t waste the future…waste is the future!

At klimastatistikkane berre viser produksjon kan òg ha konsekvensar for korleis ein tenkjer kring landbruket. Utstillinga til Per Odd Aarrestad har tittelen «Natur i endring». På avstand står teikningane fram som rolege og balanserte. Men når ein kjem nær, blir tankane vikla inn i energiske blyantstrekar. Det er noko med streken som minner om vipa si lite føreseielege ferd i lufta. Brå retningsendringar. Kanskje bør mennesket gjere kjappe retningsendringar for å redde artane me deler kloden med. Men er me tilpassingsdyktige nok til å klare innordna oss konsekvensane av vår eigen eksistens og våre handlingar?

Når klimaet blir meir ustabilt burde mat vere det ein først prioriterte. Frukt og grønt er sårbart i møte med klimaendringar, så ein burde satse på kjøtt. Særleg sau og rein. I ein av teikningane ser eg ein traktor. Den er på veg vekk frå meg. På veg inn i strekane ein stad kor framtida ligg. Kanskje på veg ut av biletet, så står eg att på andre sida av ramma…

Ei anna av teikningane viser ei løe i ferd med å kollapse og dei omtrent biologiske strekane bidreg ytterlegare til å danne om løa til natur. Skal me la landbruket bli samtidsruinar så me kan sjå bra ut i statistikkane? I bakgrunnen ser eg eit nytt fjøs. Fabrikkliknande. Mindre kontakt mellom menneske og dyr. Meir effektivitet. Slik går det når folk vil ha billegare mat. Lurer på kva Arne Næss hadde tenkt om klimapolitikken i dag. Den strid fullstendig med det han skisserte opp som idealsamfunn; mest mogeleg lokalprodusert.

Samanlikna med dei fleste land i Europa er norsk landbruk tilnærma økologisk grunna strenge restriksjonar på sprøytemiddel og medisinering. Kanskje burde me av omsyn til kloden stå for meir av produksjonen sjølv? Kanskje burde me slutte å bry oss om statistikkane og heller bry oss om naturen?

Vipa blir rekna som «Jæren sin nasjonalfugl». Arten er no sterkt utrydningstruga her. Det kunne ikkje vere vinden som hadde teke med seg alle fuglane som fylte luftrommet i min barndom? Kanskje var det tida som hadde teke dei med seg og gått. Tida som renn mellom fingrane og bærer med seg konsekvensar.

Eg trur mennesket er meir redd kollaps av økonomisk vekst, enn naturøydelegging. Ein aukar forbruket i tru på at det skal føre til at klimaet sluttar å endre seg.

Strekane på papiret liknar somme stadar spor etter krafsande fugleføter. Klorer seg fram i leit etter noko å halde seg fast i. Aarrestad har levd lenge nok til å sjå med eigne auge at endringar skjer raskare enn det gjorde før. Må me verkeleg framover?

I ei av teikningane ser eg fuglevenge. I ei anna ser eg eit fugleskjelett. Døden er ein del av naturen sine syklusar, men mennesket har kutta syklusane i småbitar og strukke dei som rake linjer mot ein mørknande horisont. Strekane i teikningane går ikkje i berre ei retning, men grip liksom tak i noko grunnleggjande ved naturen. Det ikkje-lineære. Det kaotiske. Kaoset er ikkje er rot, men ein eksistens lausrive frå menneskeleg føreseieleg logikk.

Aarestad snakka om at handa liksom spring av garde når han teiknar. Nesten så han må halde den fast. I ei av teikningane ser eg ei bie som liksom har blitt fanga i linjer. Noko inni meg er òg fanga. Strekane har med ein poetisk villskap kanskje gripe tak i noko av det som gjer oss til menneske. Men klarar me gripe tak i våre eigne handlingar i kvardagen for å bidra til å bremse dei raske endringane i naturen?

Det går ei mengd mentale snuble-trådar mellom desse to utstillingane. Og sjeldan har eg sett utstillingar kor kunsten klarar bære med seg så mange lag av kompleksiteten i dei endingane naturen og klimaet kan stå ovanfor framover. Utan å rope og insistere, men ved å berre vere der lik edderkoppen som vandrar på veggen din.

Kanskje treng me kunsten for å sjå både oss sjølv betre, og for å betre forstå våre plassar i naturen, som me trass vår destruktivitet er ein uløyseleg del av. Og i punkta kor våre ulike refleksjonar vandrar fritt i kunsten, kan me kanskje finne noko som er verdt å bruke til byggesteinar for noko anna. Kanskje kan både ein forkasta tanke og forkasta restar etter produksjon, innehalde ting ein treng for å unngå at vegen vidare blir ein bein strek. Kanskje må me forkaste heile idéen om «vegen» vidare for kanskje er det best å vere langt ute på jordet og heilt bak mål. Langt vekke frå alle vegar.



Grødeland Winther har en bachelor og mastergrad fra Kunstakademiet i Bergen. Hun har stilt ut ved Stavanger Kunstmuseum, Høstutstillingen, Vestlandsutstillingen, Tegnerforbundet, Møre og Romsdal Kunstsenter, Bærum Kunsthall, Haugesund Billedgalleri og Oppland Kunstsenter med flere, og er innkjøpt av blant annet KORO, OsloMet, Haugalandmusèet, og Sparebanken Vest.

Excavations & (re)collections

Exibition text by Alice Motte-Muñoz, artist and art historian, March 2022

Notes of a Journey. On Matter, Extractivism, and Displacement.
Collaboration between artists Marisa Ferreira and Carmen Mariscal
Galeria Presença


Three, the amount of syllables in the artist’s name, and in Lithium.
Three, the atomic number of lithium.
Three, the number of rooms in this exhibition.
Three, the number of words in the area called Covas de Barroso, where Marisa investigates how the wasteland illustrates both destruction and potential for creation.
Three, the support points one needs when ascending or descending.
Three, the number of colours that Marisa uses in some of her sculptures.

Marisa’s art encompasses here her investigation, both objective and subjective, of lithium. Her sculptures present a fascinating dichotomy as she aims to show us the impact of lithium mineral extraction, whether in a destructive way with both nature and humans, and the positive ways in which it can be recycled and used again as a sustainable longterm solution. Furthermore, they offer insights into the artist’s questioning of her country’s colonial past.

These works encompass our senses: inspired by drilling jars and mining rotors, they emerge from the crust of the earth, yet also look like rockets, ready to take the viewer to the next levels. The visitor looks at the same time at the skies above, and our future, whilst observing our past, and the consequences of our actions, on the ground. These powerful sculptures demonstrate the artist’s skills in quiet contemplation and powerful calls to action, as they seem to float out of the soil they were inspired from. Noting that only 9% of the global industrial waste is recycled, with much of it sent to previous colonies, Marisa’s sculptural emblems are strong reminders of the ecological crisis we are facing, but also harbingers of hope.

The names of the rooms are verbs, synonymous with action. “Surveying”, “Digging” and “Memorializing” evoke an anthropological gaze. The geometry of many of the straight lines in the sculptures dances around the sheerness of the materials used. Whilst some of the works are based on technical drawings of drilling jars, architectural universes on their own, others refer to the movement of piercing into the earth.
Marisa’s practice take a concentric approach, creating maps of physical materials as well as diagrams of collections and re-collections. She also focus partly on the crust of the earth, seeing how wounds emanating allows them to look both at the past and future, in a powerful and delicate way.


Alice Motte-Muñoz is a Filipina-French artist who studied at the Royal College of Art obtaining her Masters of Research, Fine Arts & Humanities in 2020. She also received a BA in Art History at the Courtauld Institute of Art in 2005 and Postgraduate Diploma in the Classical and Decorative Arts of Asia at the British Museum in 2006.