Press
Exhibition Review of Perceptions and Movements Exhibition (Percepções e Movimentos) by Cláudia Handem for ArteCapital
https://www.artecapital.net/exposicao-811-colectiva-percepcoes-e-movimentos
Galeria Presença, Porto, Portugal
20/01/2024-09/03/2024
Curated by Constança Babo
https://www.artecapital.net/exposicao-811-colectiva-percepcoes-e-movimentos
Galeria Presença, Porto, Portugal
20/01/2024-09/03/2024
Curated by Constança Babo
PERCEPÇÕES E MOVIMENTOS
GALERIA PRESENÇA (PORTO)Rua Miguel Bombarda, 570
4050-379 Porto
20 JAN - 09 MAR 2024
De uma simplicidade tocante, Percepções e Movimentos “emerge (…) do intuito de convocar e, de certo modo, reativar os territórios de ação e expressão desenvolvidos e partilhados pela op art e kinetic art (…)”, refere Constança Babo, curadora da exposição, na folha de sala na Galeria Presença. No entanto, vê-la somente à luz das suas especificidades conceptuais e plásticas é redutor e, por isso, “propõe-se um discurso e uma abordagem amplos e atuais”.
A ótica e o movimento continuam a ser centrais na prática artística contemporânea, e não se deve considerar este atual como derivado de uma atualização. Pelo contrário, decorre de uma sequência histórica mutável que tem vindo a explorar as inesgotáveis propriedades (e possibilidades) da matéria, da composição e da tecnologia em função da estimulação dos nossos modos perceptivos. Recordo a exposição derivada do mesmo tema - The Dynamic Eye: Beyond Optical and Kinetic Art -, no Atkinson Museum em Vila Nova de Gaia, entre Julho e Novembro de 2023. A mostra de uma centena de obras da coleção da Tate Modern, exemplares da arte ótica e cinética que revolucionam a esfera do pictórico, veio reforçar e reposicionar estas duas correntes artísticas no discurso contemporâneo, afirmando-se como antecedente do digital e virtual no modo de fazer e ver arte hoje.
A arte cinética e ótica, reconhecidas enquanto tais a partir dos anos 50 e 60 do século XX, e geralmente referidas em conjunto, caracterizam-se pela criação de efeitos óticos que colocam o olhar em dúvida quanto à estabilidade da imagem ou objeto. A inclusão do movimento – aparente ou real - foi determinante para estimular o olho e a experiência sensorial, espacial e temporal da obra de arte. A ilusão ótica, com os seus mecanismos de persuasão e distorção pictórica, recorria a cores saturadas, geometrias dialogantes e padrões. Também eram comuns opções como intensificar os efeitos lumínicos e/ou sonoros de uma peça com a inclusão da máquina, de forma a desmaterializar a estrutura do objeto e converter uma anterior experiência visual estática numa dinâmica. A relação entre arte e ciência é inequívoca, compreendendo um alargado campo de estudos que vão desde a psicologia aos avanços da robótica.
Na Galeria Presença, Constança Babo propõe uma seleção contemporânea que bebe dessa herança, partindo de artistas vivos representados pela galeria e artistas convidados. As obras de Diogo Pimentão, Isaque Pinheiro, Lia Chaia, Marisa Ferreira, Roland Fischer, Carlos Mensil, Angelika Huber e David Magán compõem um grupo inteligente, variado e esteticamente sofisticado, que faz esquecer, por momentos, os artistas enquanto criadores. As peças dissimulam a marca da mão humana (salvo Diogo Pimentão e Carlos Mensil na última sala) através de formas depuradas, transições cromáticas subtis, uso do ready-made, e de meios definidos por dispositivos mecânicos – a fotografia, o vídeo, o motor. Além disso, as obras imanam uma dimensão poética difícil de ignorar e o espectador fica mudo ao contemplar as obras. Quando se fala, murmura-se. Se alguma vez a arte ótica/cinética suscitou uma reação audível própria da surpresa ou do inacreditável, o conjunto aqui apresentado caracteriza-se por um espanto silencioso de quem vê algo frágil, precioso e raro.
As obras organizam-se no espaço segundo coincidências que o espetador vai adivinhando. Começa-se em grisalha ou preto&branco (numa possível homenagem aos inícios da op art) com obras de Huber, Pimentão, Pinheiro e Fischer, refutando a ideia de que é necessária a cor para ativar a visão. Reconhece-se uma desmaterialização (conceptual ou efetiva) das obras em três partes, como uma Santíssima Trindade. Huber apresenta In motion, walk again (2024), integrada na série Kinetic Stories, - em que faz uso de três obsoletos split-flap para colocar em andamento três películas de tons monocromáticos. A conjugação entre rotatividade, verticalidade e horizontalidade dos planos, reportam a várias imagens, como janelas, escadas, planos iluminados ou em sombra. O som das películas em movimento ressoa em Eversion (inversion) (2024), de Pimentão, que imobiliza esse encadeamento com o rasto petrificado de “três barras de grafite” em grande escala, no tempo do desenho. Em frente, Eis quando a pedra manipula a linha sob sedução da tela (2024) traz à Memória #2 (2019), de Isaque Pinheiro, o questionamento do que pode ser ainda o ofício do desenho, da pintura e da escultura subvertendo os materiais e os gestos aos objetos distintivos da disciplina protocolar a que correspondem.
A celebração da cor espera-nos quando se vira à direita. Os nossos olhos são bombeados pela energia de Halo Series 05 v. 03 (2022), de David Magán, que hipnotiza pela sua qualidade etérea ao fundo da sala, ladeado pelas corpóreas Expanded Series #Yellow / #Blue (2024), de Marisa Ferreira. A delicada irradiação das partículas de cor impressas em três planos transparentes, encontra a mesma subtileza em Uniqlo, Osaka (2014), fotografia de Fisher de um pormenor descontextualizado de uma fachada de um edifício. Enquanto as obras desafiam os limites da bi- e tri-dimensionalidade, o olho tenta discernir se é plano ou volume aquilo que vê. Os objetos modulares - e comparativamente terrenos - de Marisa Ferreira (também inspirados em estruturas arquitetónicas), incitam o espetador a mover-se no espaço para abarcar as várias composições, profundidades e reentrâncias que as obras dão a ver. O intercâmbio entre materiais duros-pesados-opacos e flexíveis-leves-transparentes, mesmo potenciando percepções opostas, acabam por partilhar de um mesmo sensível (sempre difícil de descrever) que se apoia na possibilidade ilusória e ilusionista da forma, da cor e da luz a partir do movimento.
Se até aqui, a atmosfera da galeria se sente espectral, Ethereal Trace 18 (2023) assume-o na pequena montra da galeria, um White Cube que recebe uma fotografia que se situa entre uma intervenção de Flavin e uma aurora boreal. O fenómeno da luz continua, ainda hoje, sedutor e misterioso, sempre capaz de nos surpreender.
Na quarta sala (curiosamente, a da quarta dimensão) juntam-se as obras permanentemente in motion: a performance de Pimentão em Returned (2012) caracteriza-se pelo gesto repetitivo de pressionar uma chapa circular com os dedos, quando a marca dessa ação torna a desaparecer assim que o ricochete do material se faz ouvir; metáfora do que pode representar “a natureza efémera e transitória do ato de criação”; Átomo (2020), de Lia Chaia, projeta o movimento infantil de pequenos berlindes dentro de uma espiral desenhada com pregos, fazendo-nos duvidar se é apenas o seu encontro umas nas outras que as faz rolar; Por fim, Carlos Mensil apresenta 16:9 (2022) ao lado de um Sem Título (2016) ainda tímido, uma peça que marca a introdução do aço inoxidável na sua prática. O formato panorâmico que gira sobre si mesmo capta as demais atenções, e tem o condão (as projeções lumínicas assim o ditam) de prolongar ou encurtar o tempo se optarmos em rodar também com ele, no mesmo ou no sentido contrário, respetivamente.
Termina-se a exposição com esta dança entre dois amantes – o Homem e a Arte -, sem previsões de alguém desviar o olhar ou findar o passo. (Até 9 de Março).
Cláudia Handem
(n. 1992, Murtosa) Licenciada e mestre em Arquitetura pela Faculdade de Ciências e Tecnologia da Universidade de Coimbra, e licenciada em Artes Plásticas - Pintura pela Faculdade de Belas Artes da Universidade do Porto. Desenvolve prática artística no campo do desenho e da pintura, e escreve, de forma independente, sobre exposições de arte.


Press review screenshots, ArteCapital, 2024
Avfallsestetikk (Waste Aesthetics)
https://kunstavisen.no/artikkel/2022/avfallsestetikk
Seminar Art and Sustainability -- Waste as Raw Material, Parbiografen, Skien, Norway (Kunst og bærekraft – avfall som råmateriale)
Seminar website: https://www.mesen.no/et-seminar-om-gjenbruk-avfall-i-kunstproduksjon
Organised by Skien Kommune, Kulturbyrået Mesén in partnership with artist Marisa Ferreira
Participants:
Thomas Hylland Eriksen (Det samfunnsvitenskapelige fakultet, UiO)
Thor Kamfjord (Norner)
Stella Ioannou (Lacuna og Sculpture in the City, UK)
Marisa Ferreira (Artist and PhD-candidate)
Hilde Tørdal (Telemark Kunstsenter)
Guro Honningdal (Skien kommune)
Håvard Nymoen Johansen (Skien kommune)
Kristine K. Wessel (Mesén)
Supported by Kulturrådet, Vestfold og Telemark fylkeskommune, Telemark Kunstsenter og Kunstsentrene i Norge
https://kunstavisen.no/artikkel/2022/avfallsestetikk
Seminar Art and Sustainability -- Waste as Raw Material, Parbiografen, Skien, Norway (Kunst og bærekraft – avfall som råmateriale)
Seminar website: https://www.mesen.no/et-seminar-om-gjenbruk-avfall-i-kunstproduksjon
Organised by Skien Kommune, Kulturbyrået Mesén in partnership with artist Marisa Ferreira
Participants:
Thomas Hylland Eriksen (Det samfunnsvitenskapelige fakultet, UiO)
Thor Kamfjord (Norner)
Stella Ioannou (Lacuna og Sculpture in the City, UK)
Marisa Ferreira (Artist and PhD-candidate)
Hilde Tørdal (Telemark Kunstsenter)
Guro Honningdal (Skien kommune)
Håvard Nymoen Johansen (Skien kommune)
Kristine K. Wessel (Mesén)
Supported by Kulturrådet, Vestfold og Telemark fylkeskommune, Telemark Kunstsenter og Kunstsentrene i Norge
“Seminaret Kunst og bærekraft – avfall som råmateriale tok opp spørsmål om kunst i offentlige rom, søppel og verdi på tvers av ulike fagfelt.
I forbindelse med kunst- og stedsutviklingsprosjektet Kverndalen i nytt lys ble det tirsdag 29. november avholdt et seminar i Skien. Arrangørene var oppdragsgiver Skien kommune, kunstner Marisa Ferreira og kurator og produsent Kulturbyrået Mesén.
Med tittelen Kunst og bærekraft – avfall som råmateriale tok seminaret for seg gjenbruk av avfall i kunstproduksjon, spørsmål om verdi, og bærekraft i stedsutvikling og kunst i offentlige rom fra en rekke faglige hold. (...)
Det tverrfaglige seminaret var likevel ikke begrenset til lokale utfordringer, men trakk også fram utfordringer knyttet til ujevn fordeling av ressurser på kloden og de globale klima- og miljøutfordringene vi står overfor.
Kverndalen i nytt lys er en av Skien kommunens satsninger på kunst og bærekraft, som søker å løfte fram minner, glemte historier, materialitet og sosiale fortellinger. Den portugisiske kunstneren Marisa Ferreira er engasjert for å utvikle to kunstprosjekter i offentlige rom, ett av disse i samarbeid med kunstner Stine Gonsholt. Hun kom nærmere innpå prosjektenes avfallsestetikk med innlegget Waste Matter as Raw Material – A Sustainable and Environmental Approach to Contemporary Art. Ferreira er for tiden er PhD-stipendiat ved Royal College of Art i London. I sin forskning ser hun på forhold knyttet til avindustrialisering, kapitalistiske produksjonsmåter og påvirkningen den har på folk og steder.”
-- by Tiril Flom/ Kunstavisen
https://kunstavisen.no/artikkel/2022/avfallsestetikk
I forbindelse med kunst- og stedsutviklingsprosjektet Kverndalen i nytt lys ble det tirsdag 29. november avholdt et seminar i Skien. Arrangørene var oppdragsgiver Skien kommune, kunstner Marisa Ferreira og kurator og produsent Kulturbyrået Mesén.
Med tittelen Kunst og bærekraft – avfall som råmateriale tok seminaret for seg gjenbruk av avfall i kunstproduksjon, spørsmål om verdi, og bærekraft i stedsutvikling og kunst i offentlige rom fra en rekke faglige hold. (...)
Det tverrfaglige seminaret var likevel ikke begrenset til lokale utfordringer, men trakk også fram utfordringer knyttet til ujevn fordeling av ressurser på kloden og de globale klima- og miljøutfordringene vi står overfor.
Kverndalen i nytt lys er en av Skien kommunens satsninger på kunst og bærekraft, som søker å løfte fram minner, glemte historier, materialitet og sosiale fortellinger. Den portugisiske kunstneren Marisa Ferreira er engasjert for å utvikle to kunstprosjekter i offentlige rom, ett av disse i samarbeid med kunstner Stine Gonsholt. Hun kom nærmere innpå prosjektenes avfallsestetikk med innlegget Waste Matter as Raw Material – A Sustainable and Environmental Approach to Contemporary Art. Ferreira er for tiden er PhD-stipendiat ved Royal College of Art i London. I sin forskning ser hun på forhold knyttet til avindustrialisering, kapitalistiske produksjonsmåter og påvirkningen den har på folk og steder.”
-- by Tiril Flom/ Kunstavisen
https://kunstavisen.no/artikkel/2022/avfallsestetikk

in english:
Interdisciplinary panel discussion. From left: Thor Kamfjord (Norner), artist Marisa Ferreira, Stella Iaonnu (Lacuna Projects), Social Anthropologist Thomas Hylland Eriksen and moderator Hilde Tørdal (Telemark kunstsenter). Photo: Kulturbyrået Mesén.
Public art project Everything is connected was featured in the press by
Chenu Alexis
for Fashion Network, 18/07/2022
https://vn.fashionnetwork.com/news/Inside-the-largest-louis-vuitton-men-s-store-in-the-united-states,1424720.html
Louis Vuitton, Rodeo Drive, Los Angeles, United States
https://vn.fashionnetwork.com/news/Inside-the-largest-louis-vuitton-men-s-store-in-the-united-states,1424720.html
Louis Vuitton, Rodeo Drive, Los Angeles, United States
“Behind the large textured facade that recalls Louis Vuitton’s trademark Epi leather, and its large windows where two mannequins are displayed against a background of ocean, coral and supernatural sculptures, the entrance to the store is surprisingly large. Much like the store itself, with two levels spread over more than 6500 square feet, and ceiling heights exceeding 17 feet.Lit by natural light, the first floor of the store features various works of art. The first, created by William Darrell, welcomes visitors to an artwork of automaton jellyfish. Illuminating the space, the work created by Marisa Ferreira, inspired by the immersive geometric qualities of a kaleidoscope, shows a vibrant three-dimensional acrylic rainbow painting on stainless steel and mirrors. Virgil Abloh's huge sculpture of the "Giant Man" in a pear tree position connects with the second floor.
In addition to the ready-to-wear collections on offer, the first floor also focuses on Louis Vuitton's classic Objets Nomades, such as table-tennis racket cases, dumbbells and skipping ropes, all emblazoned with the Louis Vuitton monogram. Sunglasses, caps and jewelry are displayed in the windows, and on the translucent, multicolored tables is a selection of books from the Fashion Eye collection and the Louis Vuitton City Guide. ”
“
Still on the first floor, in the back of the store, two lounges welcome customers for fittings and orders, the sneaker area features all the company's models and the latest luggage is displayed above the counters, as is the "Wavy" briefcase model, whose curves impress all the customers.The second floor of the store opens up via the large glass staircase. There is a selection of luggage dedicated to men with a focus on backpacks and small leather goods. Between two trunks, and a miniature soccer table where the figurines of players have been replaced by those of grooms, is the customization space, where a painter carries out special requests.
The VIP room, decorated with murals with mid-century accents by artist Alex Proba, is complete with a selection of ready-to-wear, and the latest watches like the Tambour watch.
Louis Vuitton is not done with Rodeo Drive. The luxury brand will be opening an ephemeral exhibition on July 28, a few meters further up the street. Already available in Paris, in the workshops of Asnières, and also in Singapore and New York, the exhibition '200 Trunks, 200 Visionaries' is appearing for the first time in Los Angeles. “
Exhibition Review for
As far as my Eyes can Sea – The Expedition Exhibition
by Mona Gjessing for Kunstavisen, 25/06/2021
https://kunstavisen.no/artikkel/2021/kunst-pa-vei-mot-det-apne-hav
Bomuldsfabriken Kunsthall, Norway
19/06/2021-26/09/2021
(In Norwegian)
Featured art project: Rising Sea
https://kunstavisen.no/artikkel/2021/kunst-pa-vei-mot-det-apne-hav
Bomuldsfabriken Kunsthall, Norway
19/06/2021-26/09/2021
(In Norwegian)
Featured art project: Rising Sea
“Arbeidet med å utvikle REV (Research Expedition Vessel) Oceans kunstprogram har tatt fire år, og programmet er fremdeles ikke avsluttet. Oppgaven med å finne ut hvordan kunst best kan integreres i det 183 meter lange skipet som blant annet rommer flere laboratorier, auditorium, en hangar med en 7,7 x 5 meters moonpool, en egen miniubåt og avansert sonarutstyr, ble i 2017 tildelt Magne Furuholmen og Åse Kamilla Spjelkavik Aslaksen. Initiativtaker til å koble sammen kunst/humaniora og forskning på innovativt vis er forretningsmann og milliardær Kjell Inge Røkke. Som, bare for å ha nevnt det, også samler på kunst privat. Direktør for REV Ocean er tidligere topp i WWF, Nina Jensen.
(...)
Et godt øye for unge talenter
Måten mange av de yngre kunstnerne har blitt valgt ut på av Spjelkavik Aslaksen/Furuholmen er eksemplarisk. REV Oceans kunstsamling har, slik det står beskrevet i innledningen til utstillingskatalogen, fokusert på å løfte frem unge, norske kunstnerskap. En rekke verk som har havnet i kunstsamlingen og i As far as my Eyes can Sea- The Expedition Exhibition er kjøpt fra avgangsutstillingene for BA og MA ved kunstakademiene i Tromsø, Bergen, Trondheim og Oslo. Blant de unge merket jeg meg spesielt portugisiskfødte Marisa Ferreira (f. 1983, Portugal) hvis monumentale, stramt komponerte veggarbeid i metall og speil, Rising Sea (2021), gir assosiasjoner til et bølgende hav. Utgangspunktet for valg av materialer er konseptuelt og Ferreiras mål er at betrakteren skal se refleksjonen av seg selv i skulpturen, «på samme måte som vi må lære oss å se oss selv som en del av klimaendringene», slik det står beskrevet i utstillingskatalogen.”
Marisa Ferreira bor og arbeider i Oslo og London. Ferreiras kunstnerskap omhandler generelt samspillet mellom estetikk, forbruk og avfall. Ferreira har tidligere stilt ut ved blant annet Kunstplass, Henie Onstad Kunstsenter og Kunsthalle Messmer i Tyskland. Marisa Ferreira: Rising Sea, 2021, metall, speil © Marisa Ferreira/BONO 2021. Foto: H2.